Hva er foreldelse og når trer den inn?

Av Ole Texmo
Publisert: 26.2.2024
Fotos: Utklipp fra film av Arne Evensen/Colourbox

Foreldelsesloven er forkortelsen for «Lov om foreldelse av fordringer». Den ble vedtatt i 1979 og er revidert flere ganger siden. Som andre lover har den hovedregel med vilkårsbestemmelser for når mulige unntak kan gjøres. Det er fristene, 3 år som hovedregel (§ 2) og den såkalte «ytre frist» 20 år (§ 9) som kan ses som de mest interessante for hvordan denne loven er ment å kunne praktiseres. I lovspråket er det to parter, den som krever og den som anses som skyldner, i faglitteraturen (som vi har sett nærmere på) benevnt kreditor og debitor. Så langt rimelig oversiktlig. Ideen bak loven er neppe motivert utfra behovet for å kunne rydde opp i menneskelige forhold som kan ha utviklet, for ikke å si skjevutviklet seg over tid. Mer enn 3 år og mer enn 20 år.

Det er økonomiske forhold, vesentlige i kontraktsforhold, loven er ment å skulle regulere. Unntaksregelen i § 9 inneholder ordlyden «utenfor kontraktsforhold», hvor uttrykket skade er det sentrale. Fristene angitt sier når foreldelse inntrer, også kalt «starttidspunkt», jf en avhandling vi har lest oss opp på, først i forbindelse med en sak fra 2012-2015, og nå i forbindelse med denne serien. Miriam Skag: «Starttidspunkt for foreldelsesfrister». Phd grad ved Universitetet i Bergen, 2011. (ISBN 978-82-308-1757-5).

Av betydning for denne serien om «barnehjemssakene» er spørsmål om foreldelse viktige for to tematiseringer: 1, som vi skal gå delvis inn på i neste del, for hvordan Granskningsutvalget kunne ivareta grunnlaget for en erstatningsfunksjon. En økonomisk oppgjørsform som ikke var avhengig av vurdering av foreldelse i juridisk forstand. Gitt at foreldelse er noe absolutt, noe som må påberopes uansett fra skyldner, for å holde oss til jussens språk. 2. Det andre temaet er det som vi også skal komme tilbake til, etter planen i del 6 (med arbeidstittel «Er jussen seg selv lik») som går mer i detalj på to rettssaker hvor foreldelsesspøkelset la seg tungt over sakene.

Foreldelsesloven er ikke nødvendigvis til for den som vil gjøre gjeldende et krav. Hvis vi da ser bort fra det forpliktende det er å gjøre seg kjent med lovregler, frister mv. I faglitteraturen brukes begreper som aktsomhetskrav og undersøkelsesplikt, for kravstillerens part. Et mulig oppdragende moment, som nok er ment å beskytte den kravet blir stilt overfor. Hovedregelen sier klart at 3 år er grensen for å gjøre et krav gjeldende. For personskade, for mishandling, overgrep og mildest talt ufrivillig opphold på barnehjem mange år tilbake i tid, mer enn 20 år og vel så det når problemstillingen for alvor dukker opp, er ikke denne loven og dens juss vennlig innstilt. Ikke slik å forstå at det ikke kan argumenteres mot. Men, for å sitere Skags avhandling, som i sin tur siterer loven, slik at det ikke hefter tvil om hvem sin oppfatning jeg her formidler (Skag side 435):

«I fl § 9 nr 2 er det oppstilt en ytre frist for hvor lenge erstatningskrav kan gjøres gjeldende. Kravet foreldes «seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte». Den ytre fristen løper parallelt med treårsfristen i fl § 9 nr 1, og innebærer at foreldelse kan inntre før skadelidt har fått tilstrekkelige kunnskaper om skaden og den ansvarlige. Det er først og fremst ved de såkalte senskadene og latente skader, kort sagt skader som viser seg lenge etter at den skadelige påvirkning har funnet sted, at den ytre fristen på denne måten får selvstendig betydning ved siden av treårsfristen.»

Et av 11 barnehjem i Bergen som ble gransket for litt over 20 år siden, det beryktede Bergens Guttehjem som lå på Garnes i tidligere Haus kommune. Bergens Guttehjem ble drevet «ulovlig » i over 70 år uten offentlig godkjenning. Slike fakta kom også fram under den offentlige granskningen 2001-2003. Foto: UIB/Billedsamlingen/Widerøe (Kjøpt kopi).

20 år etter at overgrep og mishandling på institusjon har funnet sted er fristen ute, regnet fra dagen for utskrivelse fra institusjonen. Det er den enkle, klare og ubesudlede juss, med hjemmel og legitimt belegg fra ekspertene. Ingen ironi her. Om forhold er uklare, om senskader ikke manifesterer seg før etter 20 år, også psykiske plager, altså ikke bare fysiske som jo er mer synlige får man tro, og dermed mer dokumenterbare på kortere sikt, har jussen sitt på det tørre. Tilsynelatende. Hva sier psykologisk fagkunnskap til slike kjensgjerninger når jussen med sine grep har gjort opp sin rettsanvendelse? Er skade i medisinsk forstand sammenfallende, eller «forenlig» som juristen (og noen ganger systemtro medisinere) ville sagt, med skade i lovens forstand?

Det kan være gode og fornuftige grunner til at det fins grenser for hvor lenge man kan gjøre krav gjeldende: at man ikke i det uendelige og når som helst i (person)historiens løp kan reise krav overfor en påstått skyldner. Men skal og bør dette gjelde for alle typer av saker og tildragelser? For alle typer omstendigheter som kan vederfares et menneske. Av det ufrivillige slaget, uforskyldt og som for de mange barnehjemsbarna: i barndommen, med tilhørende manglende bevissthet og modenhet til å overskue konsekvenser om såvel bevissvekkelse som foreldelsesfrister? Som et absolutt, en plikt til å påberope foreldelse når og hvis man kan regne tid i disfavør av kravstilleren?

Jeg stopper der, foreløpig. I made my point. Et krav kan være foreldet, i juridisk forstand, men ikke problemstillingen. Det er to svar på spørsmålsstillingen valgt som overskrift for denne seriedel. Det ene svaret har jeg skissert over og kan kort benevnes 3 års og 20 års-fristene, slik nevnte sitat presiserer. Et uttrykk som bør med her er «når fristen begynner å løpe», og da snakker vi ikke om en frist som, redd for hevngjerrige ofre for overgrep under offentlig omsorg tar beina fatt, men selve starttidspunktet. Vi reserverer uttrykket «skjæringstidspunktet» til senere. Med mulig unntak. For når trer foreldelsespørsmålet inn hvis det ikke er lovpålagt. En fravikelig regel hvor en skyldner «kan», ikke «skal» som juristen ville sagt, vise til frister og stattidspunkt. Men en «mulighet» slik også doktorand (Skag, side 16-17) er inne på. Her er det vi som tolker. Muligens ligger det en annen mening enn den vi øyner, med forbehold for forståelsen av selve uttrykket «inntrer».

«At foreldelse inntrer, innebærer imidlertid ikke en fullstendig utslokking av kravet. I den forbindelse kan det nevnes at domstolene i utgangspunktet ikke av eget tiltak kan ta stilling til om en fordringen er foreldet. Dersom skyldneren ikke påberoper seg at fordringen er foreldet, vil han dermed kunne idømmes en plikt til å oppfylle kravet på vanlig måte, men her har domstolene en viss veiledningsplikt» (Skag side16).

Med referanse til juridisk teori skriver Skag også (side 17) at «det kan anføres at domstolen først bør prøve om fordringen er ugrunnet, deretter om den er foreldet». Og med relevans for erstatningsaker etter opphold på barnehjem, med materiell prøving av forholdet (påvisbar årsakssammenheng) mellom skade og ansvar: «Til støtte for at domstolen først bør prøve om fordringen er ugrunnet, før det tas stilling til om kravet er foreldet, er det også vist til at det er mer hensynsfullt overfor skyldneren å avsi frifinnelsesdom med den begrunnelse at han har gjort opp for seg, enn at kravet er foreldet».

Ser man det: «mer hensynsfullt overfor skyldneren». Med refleksjoner om makt og ressursbalanse mellom partene, kan man jo også tenke i baner om hensyn til kravstilleren. Med sine undersøkelsesplikter og aktsomhetskrav, og kanskje en ødelagt barndom med mangelfull skolegang i bagasjen. Vi skal ikke utlegge eller utfordre jussen mer på dette stadium, kun «legge til grunn» at ikke alt er like klart og utvetydig. Foreldelse kan synes også å tre inn når det offentlige ikke ønsker at de materielle forholdene knyttet til skade, omstendigheter ved f.eks utøvelse av offentlig omsorg knyttet til det som uansett er objektivt ansvarbetingende, skal opplyses.

Foreldelse er det som ofte stopper en opplysende saksbehandling. Rettslig sett går det oftest automatikk i påberopelse av foreldelse fra det offentlige. Den som retter krav mot en skyldner lang tid etter det skadeutløsende vil uansett ha en stri tørn. Både med hensyn til det vi kaller «bevissvekkelse» i mer enn en forstand. Tiden vanner ut hukommelse til tidsvitner, dokumenter forsvinner. Og som i sakskomplekset denne serien etterhvert vil vise: dokumenter som kanskje har aldri eksistert. Å holde fokus på hva skadene betyr, både i juridisk og i medisinsk forstand, er krevende nok.

Vi er ikke jurister og skal passe oss for å utlegge lov og rett. Det fins neppe noe som provoserer jurister mer enn lekfolk som stiller spørsmål ved jussens logikk og rasjonaler; om forholdet mellom prosessualitet og materialitet. Dette er juristenes lekegrind. At en forståelse og praktisering av foreldelse hindrer reelle ofre fra å få sine saker vurdert, ser ikke ut til å bekymre. Politiske signaler har kommer fra både storting og regjering på at visse saker må være unntatt foreldelse. Eksempelvis vold og overgrepssaker. Men i det politiske klima hvor enkeltpolitikere med fynd går inn for fjernelse (eller klar unntaksbestemmelse) av foreldelsesfrist for vold og overgrep (Les: Inga Marthe Thorkildsen fra SV) er det en dobbelthet.

Vold og overgrep fra det offentlige, fra barnevern og institusjoner vil man helst ikke vite av og vite om. Der synes grensen å gå. Ideologisk forklart vold er grei å slå ned på hvis den bekrefter kjønnsstereotypier, men ikke like politisk korrekt å slå ned på hvis den skjer under offentlig og faglig legitimert «omsorg». Ett sentralt tema for denne serien allerede nevnt er hva jeg kaller «omsorgsparadokset»: Kritikk mot barnevern og offentlig omsorg frabes. Da er foreldelse grei å ty til.

Ole Texmo.

Link til lov om foreldelse: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1979-05-18-18?q=foreldelsesloven