«Som to løpske stridsvogner med kortslutning i alle ledd har disse to tumlet frem uten tanke for hva de var i ferd med å utrette av skade for oss medlemmer».

Dette er ett av flere dramatiske utsagn hentet fra et oppslag i Bergens Tidende 25.07.02 signert journalist Marianne Røiseland. Den konkrete bakgrunnen for dette oppslaget syntes å være hva overskriften indikerte: «Splittelse og splid blant Garnes-gutter». Men bare tilsynelatende.
I oppslaget rettes det kraftige beskyldninger mot to ikke navngitte personer. Disse beskyldes for å lyve og overdrive hva de har vært utsatt for på Bergens Guttehjem på Garnes tiår tilbake i tid. For å få mer erstatning angivelig. I seg selv ingen umulig tanke, men hvorfor ble nettopp disse to utpekt som «lykkejegere»?

Denne artikkelserien i Samfunnsmagasinet vil se på flere sider av avsløringene og hvilke konsekvenser overgrepene fikk. I ettertid er det mye som tyder på at både BT og flere av de involverte i denne konkrete barnehjemskandalen hadde skjulte agendaer. Både når man i ettertid sitter med fasiten på hva som skjedde, også utfra hvilken kunnskap som fantes til enhver tid. BTs måte å peke ut trøbbelmakerne står i sterk kontrast til hva BT selv ikke unnslår seg for å avsløre av vold og overgrep, f.eks i et oppslag 10.09.02 «Opplært til ondskap». Det kan virke som at når bare BT får eneretten til formidling av elendighetsbeskrivelse, er det ingen grenser. Da er det ikke tale om overdrivelser lenger.

På begynnelsen av 2000-tallet kom det frem opplysninger i flere medier om påståtte overgrep på norske barnehjem tiår tilbake i tid. Jeg skriver «påståtte» da man alltid må ta høyde for at forhold må dokumenteres, i noen tilfeller også rettskraftig avgjøres som beviste. Hvem som skal ha æren for avsløringene, formidlerne eller kildene, lar vi foreløpig vente med. Sikkert er imidlertid er at «kampen om avsløringene» stiller medienes egne agendaer om avdekking av påståtte overgrep i et merkelig lys. I 2002 var Morgensol-saken ennå relativt fersk, man hadde lite lært om måten å håndtere slike avsløringer. Til dette kommer også ansvaret for eventuelle oppgjør – moralsk, politisk, rettslig og økonomisk.
 

Da avsløringsjournalistikken fikk bein å gå på, kom også kynismen. Bergens Tidende investerte en del prestisje i dekningen av overgrepene. «Bergens Guttehjem» på Garnes kom raskt i fokus, også fordi flere av de nå godt voksne guttene samlet seg i en støtteforening som ikke var redd for å uttale seg i media, noen var ekstra snakkesalige.
Da ledelsen i foreningen oppnådde å få et møte med daværende justisminister Odd Einar Dørum for å avklare rettshjelp og andre spørsmål, ønsket man imidlertid ikke å ha BT eller andre medier som haleheng.

Hvor skjebnesvangert et slikt valg ble, det vil si å utelate en avis med selvdefinert avsløringsrett fra dekningen av begivenheten, skulle vise seg. Det er neppe mulig å forstå hvorfor uten å ha i mente at, selv om BT verken var part i saken eller hadde krav på å være tilstede, hadde allerede BT tiltatt seg retten og æren til å presentere resultatene av prosessen. Når BT ikke fikk være med anså BT seg i kraft av seg selv til å påvirke utfallet. BTs oppslag om «splittelse og splid» er ikke tilfeldig og ikke nødvendigvis et resultat av hva media må prioritere for å dekke flest mulig av sakens sider, slik man unnskylder seg når det ikke kan benektes at saker og ting gikk litt skeis. I så fall hadde man tatt seg bryet med å drive noe mer profesjonell kildekritikk.

Vi skal i hovedsak omtale oppgjøret for overgrepene på Bergens Guttehjem i Arna, daværende Haus kommune. Hvem er så disse «Gutta fra Garnes»? En mötley crue som man sier, en differensiert gruppe. Noen ble i utgangspunktet sendt bort for kortere tid for å avlaste en sliten alenemor, andre utfra mer påviselige adferdsvansker. På Guttehjemmet ble noen holdt som i fengsel i flere år, utsatt for regulær fysisk vold og overgrep, som en del av oppdragelsesregimet. Skolegangen ble som så, det eneste som er solid dokumentert er inntjeningen guttehjemmet hadde ved å kunne benytte seg av gratis arbeidskraft.

Dette barnehjemmet var i likhet med andre hjem pålagt tilsyn som ikke fungerte, i praksis så nok betrodde samfunnsstøtter gjennom fingrene med hva som skjedde. På dette hjemmet deltok de større guttene i overgrep mot de mindre. Ett vitne har uttalt «Vi ble alle monstre». Det er et interessant utsagn som kan tolkes på flere måter. Overgrepene ble sammen med andre forhold dokumentert i en offentlig Granskningsrapport i kjølvannet av Morgensol-saken. Denne ble offentliggjort den 26 juni 2003. Men for den enkelte Garnes-gutt, måtte hvert enkelt tilfelle senere dokumenteres overfor både Bergen kommune og staten ved Justissekretariatene. Som grunnlag for utmåling av billighetserstatninger.

I dette lys er det interessant å se hvem som opptrådte som lykkejegere, hvem som gikk etter pengene, hvem som tilpasset sine forklaringer, både om egne og andres forhold.

Serien fortsetter.