Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10


Egne motiver for å mistenkeliggjøre andre
En person blir i godt voksen alder mistenkeliggjort for å overdrive sin lidelseshistorie fra tiden på barnehjem, med påstått hensikt å tilrane seg mer erstatning enn han er berettiget til. Lykkejeger og oppvigler. Den fremste aktøren for å befeste dette inntrykket er imidlertid ikke personens skjebnefeller fra barnehjemmet, men en konkret avis, Bergens Tidende, som kynisk bruker andre personer for sine formål.


Oslo. Publisert 11.9.2013

Av Ole Texmo

I denne serien har vi beveget oss på ulike fremstillingsplan. En hensikt med å beskrive ulike aktører og deres motiver er å få frem hvor vanskelig det kan være å finne rett adresse for kritikk og for oppgjør. Hvem er ansvarlig for at enkelte av Garnes-gutta fikk redusert sine beløp i henhold til opplysninger som tilkom Granskningsutvalget og som lå til grunn for utbetaling av billighetserstatning? Fikk den lave bevisterskelen denne del av prosessen bygget på betydning for andre aktørers strategier? Skjønte Bergen kommune at skulle de ha fordel av samrøre og kildevernet som ansvarsfraskrivelsesgrunnlag, måtte de for all del søke om fritak for alminnelige regler om klageadgang. Slik at rettsapparatet til slutt kunne ta futten ut av de som eventuelt ikke fant seg i prosessvilkårene i unntaket fra forvaltningsretten og dermed gikk rettens vei for å få sitt.

Foreldelse blir i en slik kontekst en besnærlig måte å avvise krav på. Lav bevisterskel for billighetsutbetalinger brukes også som argument for at foreldelse ikke skal ramme, snedig nok. Men hva når foreldelse uansett ikke kan være riktig? Tar vi med at Granskningsutvalget på sett og vis inviterte til sladder og angiveri – med Bergens Tidende som aktiv pådriver, har vi med en prosess å gjøre som ikke er sluttført før alt er ryddet opp i. Ikke utelukkende for de enkelte Garnes-gutter som opplever seg urettferdig behandlet, men for samfunnet som helhet. For demokratiet må det være lov å si i disse valgtider hvor Erna Solberg fra Bergen skal danne ny regjering, ikke usannsynlig med et par av aktørene i sakskomplekset denne serien har omtalt, som medlemmer av statsministerens stab og regjeringskollegium.

Dynamikken kan i kortform beskrives slik: En person blir i godt voksen alder mistenkeliggjort for å overdrive sin lidelseshistorie fra tiden på barnehjem, med påstått hensikt å tilrane seg mer erstatning enn han er berettiget til. Lykkejeger og oppvigler. Den fremste aktøren for å befeste dette inntrykket er imidlertid ikke personens skjebnefeller fra barnehjemmet, men en konkret avis, Bergens Tidende, som kynisk bruker andre personer for sine formål. Det har utvilsomt tilflytt Granskningsutvalget opplysninger som har ført til reduksjon i utbetalinger for de mistenkeliggjorte. Kildesituasjonen på dette punkt er ikke uklar. Det må være BTs kilde eller rett og slett BT selv. BTs kilde har i ennå mer fremskreden moden alder kommet med innrømmelser som bekrefter en mistanke om at egne motiver for å mistenkeliggjøre andre for å overdrive sine lidelseshistorier, var sterkt påvirket av alkohol og en skjenkevillig journalist ved navn Marianne Røiseland.

Litt mer om dynamikken: Hvordan reagerer en person som blir mistrodd både med hensyn til motiver og sannhetsgehalt i formidlingen av egen lidelseshistorie? En person som også har vært en viktig kilde for denne serien, måtte underslå viktige opplysninger da han forstod at det hadde vært noen før ham og servert Granskningsutvalget påstander om overdrivelser. Utsatt for et visst trykk. Skambelagte forhold, tildragelser av meget alvorlig karakter ble derfor kun i begrenset grad formidlet. Dette er en konkret effekt av en propagandajournalistikk som i sin gemenhet ikke unnslår seg for å søke anerkjennelse hos SKUP (se link til MRs metoderapport i del 2 som dokumenterer at MR og BT var villig til å gå over lik). Derfor den til dels sterke språkbruk i denne serie. Å måtte forsvare seg mot usaklige påstander om overdrivelser kan altså lede til underdrivelser. Av frykt for ikke å bli trodd.

I en slik kontekst er det ikke far fetched å naile Bergens Tidende til et erstatningsansvar. Om BT vil søke regress hos enten sin tidligere journalist og nåværende syklubbvenninne til Erna Solberg, eller også ta sjansen på en kildevernetisk vending ved å ansvarliggjøre sin kilde, gjenstår å se. Når og hvis alt skal gjøres opp og sannheten komme for en dag, kan det bli interessant hvor dypt presseetikken stikker. Dette har som leseren forstår vært et ledemotiv i denne serien: å plukke fra hverandre den selvgode holdningen som preger toneangivende medier i Norge. At en avis som BT med sine ressurser og kontaktnett ikke bestreber seg mer på å skaffe seg relevante kunnskaper om lov og rett er påfallende. Det juridiske kaos som BT beskrev, i kjølvannet av oppløsningen av støttegruppen til Garnes-gruppa, var ikke mer kaotisk enn at en advokat, selv med opplagte næringsinteresser i det påståtte kaoset, ikke fant noe nevneverdig å kommentere når det gjaldt prosessuelle vilkår.

Når BT og andre medier ikke setter seg inn i lov og rett, er det ikke usannsynlig fordi de har en egeninteresse i å fremstille f.eks et kaos som effekten av visse personers aktiviteter. Lykkejegere og oppviglere, kranglefanter og intrigemakere må fremstilles akkurat slik for at inntrykket skal befestes. I vår sak, dvs i det sakskomplekset denne serien har befattet seg en del med, var det ingen uklarheter om søksmålsbetingelser, fullmakter mv. At en advokat som blir først entlediget pga gaffelfakturering, som kilde for BT gir inntrykk av juridisk kaos, kan spores til hans egen posisjon. Som inhabil. Noe Bergens Tidende burde forstått. En av denne seriens kilder har fortalt at BT fikk til gjennomlesning hele saksporteføljen, dvs saksdokumenter med sensitive dokumenter og prosesskriv. BT har pr dags dato ikke levert tilbake dokumentene som for alt vi vet kan ha kommet på avveie. Bevisst eller ubevisst.

Medier liker å spille rollen som den fjerde statsmakt, men er lite villige til å medgi at de inngår i samrøre med andre makter og myndigheter. Når mediemakt avdekkes heter det plutselig at man ikke har makt eller at innflytelsen er sterkt overdrevet. Motsatt det inntrykket man ønsker å skape og opprettholde. I disse dager skal det dannes ny regjering. En av Erna Solbergs venninner er Marianne Røiseland som ifølge VG kan havne i Ernas stab. Monika Mæland, tidligere advokat og nåværende byrådsleder, er foreslått som justisminister. Dette kan bli realiteter hvis ikke mediene er våkne og kandidatenes forhistorie bli ryddet opp i. Måten jurist Monika Mæland sørget for at Bergen kommunes erstatningsutvalg unnslapp å måtte forholde seg til elementære borgerrettigheter, er en egen historie, f.eks måten hun unndro vesentlige opplysninger om vilkår for unntak for klageadgang. Kan vi forvente at BT eller VG har journalistisk integritet nok til å grave dypt når regjeringen Solberg skal etableres?
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]