Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10


At Bergens Tidende har løyet temmelig grovt om antall kilder for det famøse oppslaget 25.7.2002, er et viktig omdreiningspunkt.

Oslo. Publisert 2.9.2013

Av Ole Texmo

Denne artikkelserien er motivert av flere forhold som forhåpentligvis kommer noenlunde tydelig frem, både på og mellom linjene. Serien er, enkeltvis for delene og helhetlig for det totale uttrykk og inntrykk, motivert utfra en både spesiell og generell interesse for å finne ut av saker og ting, f.eks hvem som er rett adresse for et oppgjør, og som seriens overskrift antyder: tid i bestemt og ubestemt form. Når adressen for oppgjør, bestemt og ubestemt, viser seg å være flerfoldig, kan det være behov for å nyansere en smule. Et ledemotiv for fremstillingen i seriens ulike deler har vært og er fortsatt å identifisere mulige ansvarsprojiseringer. Mer om dette senere.

At Bergens Tidende har løyet temmelig grovt om antall kilder for det famøse oppslaget 25.7.2002, er et viktig omdreiningspunkt. Å skyve andre foran seg, å henvise til at «vi ble alle monstre» og lignende uttrykksmåter, er strengt tatt ikke uttrykk for annet enn skamløshet. Når samtidig mekanismene for hvordan og hvorfor disse forsvarsmekanismene trer i kraft ikke underkastes en grundigere analyse. I forlengelsen av seriens første deler, og nærmere bestemt tett opp til tidspunktet for ferdigstillelse av nærværende del 8, har det kommet en del trusler fra BTs kilde som gjør det nødvendig å gå nærmere inn på identiteten til denne.

I oppslaget i BT 25.07.02 er navnet oppgitt til å være Kjell Thevik. Pr. 2002 var nok dette riktig, og til BTs ære skal sies at de ikke har skjult dette navnet for lesere og andre interesserte. Men BT har gitt inntrykk av at Thevik var en av flere med like gyldige inntrykk og opplevelser. I dag har kilden delvis et annet navn. Hans navn er nå Kjell Johan Gotlieb Hilt (her etter kalt KJGH). I forkant av serien, dvs før første del ble publisert, besvarte KJGH enkelte spørsmål om omstendigheter for det skjebnesvangre intervjuet, han opplyste om enkelte nye forhold Samfunnsmagasinet ikke var på det rene med, og han bekreftet hva man hadde grunner til å mistenke.

Da denne kilden etter hvert forstod at hans opplysninger ikke kom til å gå upåaktet hen som det heter, kom truslene. Disse går i korthet ut på at han etter eget utsagn vil publisere dokumentbevis som river grunnen under spesielt Jan Hansens fremstilling av egne opplevelser og erfaringer fra Garnes. Med forbehold for at denne kilden er på høyden rent mentalt, presterer han i flerfoldige henvendelser å fremstille seg som sannhetsvitne for overgrepene på Garnes, også som vitne for hva Jan Hansen ble utsatt for – både på Garnes og senere da Bergens Tidendes egen agenda lot bruke KJGH for sine formål.

Samtidig, i tid og mot enhver logikk og krav til kontradiksjon, presterer KJGH å benekte forholdene, bl.a ved å true med diverse offentliggjøringer av påståtte dokumentbevis som kan stille Jan Hansen i et mindre positivt lys og gjøre Jan Hansens bestrebelser for å oppnå rettferdighet overfor media og myndigheter umulig, eller i allefall vanskelig nok.

Disse truslene er hovedsakelig fremsatt i e-posts form, og man skal være noe tilbakeholden med å gjengi visse utsagn ordrett da de neppe er ment for publisering. En viss respekt for "kilden" skal man ha. Under enhver omstendighet, tatt i betraktning at KJGH ikke usannsynlig har vært klar over hvordan hans fyllerøre tilbake i 2002 fikk uheldige konsekvenser, og at hans selvmotsigelser i dag ikke styrker hans posisjon, ville det være feil å ikke nevne hans identitet og hva han har truet med.

Bergens Tidende tok ikke hensyn til at KJGH (tidligere Kjell Thevik) var utilregnelig, selvforskyldt riktignok, da intervjuet fant sted. Ifølge kildens egne innrømmelser overfor Samfunnsmagasinet mange år senere, kan dette tolkes som formildende for ham. Vi ser det annerledes. Hvis denne personen skulle vise seg å være utilregnelig, den gang som nå, kan han allikevel regnes som ansvarlig for sine utsagn, den gang og nå?
 
Vi trenger neppe minne om en annen sak, i en helt annen målestokk riktignok, hvor nettopp ansvarligheten for egne handlinger kom til å stå i sentrum.
Uten sammenligning for øvrig. KJGH, som navnet er i dag, opererer med et pussig rasjonale: han både sier seg lei for det som hendte, at han ble medansvarlig for et annet menneskes urettferdige behandling, og sier samtidig at om denne urett blir forsøkt gjort opp for, med hans egne sannhetsprov som vesentlige for dokumentasjonen, trekker han tilbake det han har sagt og fremstillingen får en diametralt motsatt retning.

Hvem sin sak taler denne personen? Sin egen selvfølgelig. Man er seg selv nærmest som det heter. Men det kan ikke utelukkes at han også i denne sammenheng opptrer som en løpegutt for media og myndigheter. At han lar seg bruke for formål som ligger utenfor hans fatteevne. Om han skulle bli erklært utilregnelig, ikke nødvendigvis i en rettslig betydning med en allerede belastet rettspsykiatrisk legitimitet, men utfra det opplagt urimelige i enkelte av hans truende utsagn, vil han dog kunne holdes ansvarlig.

Rett adresse, dvs å finne ut hvem som er ansvarlige for ulike deler av et komplekst saksforhold hvor de juridisk-rettslige sidene (omtalt i del 7) utgjør en bit, kan vise seg å være personlig. Når ikke institusjonene tar ansvar. I mediebedrifter så vel som i rett og forvaltning, pulveriseres og forskyves som kjent (?) ansvaret når det blir for ubehagelig.

Ansvaret kan være flerfoldig. At erstatningsutbetalingen i henhold til Bergen kommunes billighetsordning for enkelte ble redusert etter opplysninger om påstått overdrevne lidelseshistorier, er dokumentert. Hvem skal stilles til ansvar når og hvis det viser seg at denne urettferdigheten må gjøres opp?

Kan det tenkes at både personer som skjuler seg bak sine arbeidsgivere, eller enkeltpersoner som er mer og mindre navngitte, må dele på ansvaret? Etter en grundig kartlegging av informasjonsnivåene hvor særlig flyten av informasjon med identifisering av adresse og mottaker kommer under lupen. Kildekritikk er en interessant øvelse. For navngitte medier og personer kan kildekritikken, eller fravær av sådan, vise seg å bli en forbannelse.
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]