|
Annonser | About us | Om oss | Kontakt | Støtt oss |
|
INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10 |
At Bergens Tidende har løyet temmelig grovt om antall kilder for det famøse oppslaget 25.7.2002, er et viktig omdreiningspunkt. Oslo. Publisert 2.9.2013 Av Ole Texmo Denne artikkelserien er motivert av flere forhold som forhåpentligvis kommer noenlunde tydelig frem, både på og mellom linjene. Serien er, enkeltvis for delene og helhetlig for det totale uttrykk og inntrykk, motivert utfra en både spesiell og generell interesse for å finne ut av saker og ting, f.eks hvem som er rett adresse for et oppgjør, og som seriens overskrift antyder: tid i bestemt og ubestemt form. Når adressen for oppgjør, bestemt og ubestemt, viser seg å være flerfoldig, kan det være behov for å nyansere en smule. Et ledemotiv for fremstillingen i seriens ulike deler har vært og er fortsatt å identifisere mulige ansvarsprojiseringer. Mer om dette senere. At Bergens Tidende har løyet temmelig grovt om antall kilder for det famøse oppslaget 25.7.2002, er et viktig omdreiningspunkt. Å skyve andre foran seg, å henvise til at «vi ble alle monstre» og lignende uttrykksmåter, er strengt tatt ikke uttrykk for annet enn skamløshet. Når samtidig mekanismene for hvordan og hvorfor disse forsvarsmekanismene trer i kraft ikke underkastes en grundigere analyse. I forlengelsen av seriens første deler, og nærmere bestemt tett opp til tidspunktet for ferdigstillelse av nærværende del 8, har det kommet en del trusler fra BTs kilde som gjør det nødvendig å gå nærmere inn på identiteten til denne. I oppslaget i BT 25.07.02 er navnet oppgitt til å være Kjell Thevik. Pr. 2002 var nok dette riktig, og til BTs ære skal sies at de ikke har skjult dette navnet for lesere og andre interesserte. Men BT har gitt inntrykk av at Thevik var en av flere med like gyldige inntrykk og opplevelser. I dag har kilden delvis et annet navn. Hans navn er nå Kjell Johan Gotlieb Hilt (her etter kalt KJGH). I forkant av serien, dvs før første del ble publisert, besvarte KJGH enkelte spørsmål om omstendigheter for det skjebnesvangre intervjuet, han opplyste om enkelte nye forhold Samfunnsmagasinet ikke var på det rene med, og han bekreftet hva man hadde grunner til å mistenke. Da denne kilden etter hvert forstod at hans opplysninger ikke kom til å gå upåaktet hen som det heter, kom truslene. Disse går i korthet ut på at han etter eget utsagn vil publisere dokumentbevis som river grunnen under spesielt Jan Hansens fremstilling av egne opplevelser og erfaringer fra Garnes. Med forbehold for at denne kilden er på høyden rent mentalt, presterer han i flerfoldige henvendelser å fremstille seg som sannhetsvitne for overgrepene på Garnes, også som vitne for hva Jan Hansen ble utsatt for – både på Garnes og senere da Bergens Tidendes egen agenda lot bruke KJGH for sine formål.
Samtidig, i tid og mot enhver logikk og krav til kontradiksjon, presterer
KJGH å benekte forholdene, bl.a ved å true med diverse offentliggjøringer av
påståtte dokumentbevis som kan stille Jan Hansen i et mindre positivt lys og
gjøre Jan Hansens bestrebelser for å oppnå rettferdighet overfor media og
myndigheter umulig, eller i allefall vanskelig nok.
Bergens Tidende tok ikke
hensyn til
at KJGH (tidligere Kjell Thevik) var utilregnelig, selvforskyldt riktignok, da intervjuet fant
sted. Ifølge kildens egne innrømmelser overfor Samfunnsmagasinet mange år
senere, kan dette tolkes som formildende for ham. Vi ser det annerledes.
Hvis denne personen skulle vise seg å være utilregnelig, den gang som nå,
kan han allikevel regnes som ansvarlig for sine utsagn, den gang og nå?
Hvem sin sak taler denne personen? Sin egen selvfølgelig. Man er seg selv
nærmest som det heter. Men det kan ikke utelukkes at han også i denne
sammenheng opptrer som en løpegutt for media og myndigheter. At han lar seg
bruke for formål som ligger utenfor hans fatteevne. Om han skulle bli
erklært utilregnelig, ikke nødvendigvis i en rettslig betydning med en
allerede belastet rettspsykiatrisk legitimitet, men utfra det opplagt
urimelige i enkelte av hans truende utsagn, vil han dog kunne holdes
ansvarlig.
Ansvaret kan være
flerfoldig.
At erstatningsutbetalingen i henhold til Bergen kommunes billighetsordning
for enkelte ble redusert etter opplysninger om påstått overdrevne
lidelseshistorier, er dokumentert. Hvem skal stilles til ansvar når og hvis
det viser seg at denne urettferdigheten må gjøres opp? |
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. |