I sin undersøkende journalistikk har Bergens Tidende ved Marianne Røiseland benyttet noen kilder som fra oppslag til oppslag dels er presentert med navn og dels er de samme presentert anonymt, men i kontekster hvor det er mulig å identifisere kildene. Ikke bare fordi Bergen er en liten provinsby med relativt høy sladderfaktor, men også fordi beskrivelser, oppgitt alder og familieforhold gjør det lett å finne ut hvem det kan være. Flere beskrivelser burde ha fått den samme journalisten til å moderere sine karakteristikker av de hun oppfatter som konkurrenter til æren for avsløringene. I et stort oppslag 10.09.02 «Opplært til ondskap» beskriver brødreparet «Arvid» og «Jens» forholdene på Garnes. «Jens» forteller:

«En kveldstime høsten 1995 ringte en mann meg. En som også hadde bodd på barnehjemmet. Han truet med å drepe ungene mine som hevn for det jeg hadde gjort mot ham. Han virket hysterisk og snakket usammenhengende om ting vi begge hadde følt på kropp og sjel under oppholdet på hjemmet. Om slag og spark. Om seksuelle overgrep. Om lengsel etter trygghet og vern fra bestyrer, lærere og eldre gutter som gjorde hver dag til et helvete for ham. Han snakket om hvordan han selv var blitt et monster overfor andre barn»

BTs gjengivelse av fortellingene om fryktkulturen som rådet på Garnes trenger ikke være feil. Faktisk sett. Men hvilken hensikt har beskrivelsene, og hva får journalistene ut av sitt materiale: «På garnes var de yngste minst og de eldste størst. Makten fulgte alder og fysisk styrke. Barn ble satt til å lage sin egen nådeløse justis. De voksne blandet seg ikke inn.» Marianne Røiseland på tur med «Jens» og «Arvid»: «De to brødrene viser meg rundt på Garnes. Solen skinner. Fra Eikeberget hopper ungdommer ut i sjøen. Idyllen og freden ligger over de grønne markene». Denne beskrivelsen av «Skam sinne og hat» trenger heller ikke være feil: «Bitterheten er for mange av guttene fra Garnes først og fremst knyttet til seksuell nedverdigelse. Til opplevelse de ikke har våget å snakke med et menneske om.»

I det famøse oppslaget 25.07.02 bruker BT sin kilde, den alkoholpåvirkede Kjell Thevik samt en udifferensiert gruppe andre Garnes-gutter i påstått opposisjon til et par utbrytere fra støttegruppen, som sannhetsvitne for at det ikke fantes en kjent voksen pedofil på Garnes. Se del 4 hvor Jan Hansen og Jan Ingolf Nilsen imøtegår dette. Hvis seksuelle overgrep var vanlig på Garnes, er det da hensiktsmessig for BT å fremstille det som om det var utelukkende guttene selv som stod for overgrepene? Hvor fikk i så fall guttene sine ideer og motiver fra?

Inntrykket om at «Vi ble alle som monstre» kan være nemt å fremstille for å frita det offentlige for ansvar. De som hevdet at det faktisk var en ansatt pedofil på guttehjemmet som forgrep seg på de fleste av guttene, også med henvisning til at dette var alment kjent blant guttene, blir i BTs oppslag fremstilt som løgnere og lykkejegere. Hvorfor? De samme personer, dels anonymisert, dels navngitt, blir også beskyldt for å skape splid blant gutta fra Garnes, og for å ha forledet Støttegruppen til å gå til sak mot Bergens kommune gjennom en stevning som av BT ved minst to tilfeller ble karakterisert som «syltynn» og mer enn tvilsomt juridisk håndverk. Har BTs Marianne Røiseland sett stevningen? Har hun på kildekritisk forsvarlig vis undersøkt form og innhold utfra sivilprosessuelle vilkårsbestemmelser?

Da ville hun i så fall ha oppdaget at det er utarbeidet fullmakter, at det er differensiert mellom saksøkerne, vesentlig for at de to fullmektigene som selv var Garnes-gutter (de to som BT også oppfatter som konkurrenter til æren for avsløringene) ikke skulle blande roller, at alle formkrav er oppfylt. I motsatt fall ville retten avvist stevningene på formelt vis. Vet Marianne hvordan en stevning ser ut, hvor mange bevismidler som blir presentert helt eller delvis, eller for den del hvordan man anlegger en sak på vegne av flere saksøkere? Dette var før den nye tvisteloven (pr 2005) instituerte gruppesøksmål som egen prosessform, men det var ingenlunde noe fremmed fenomen pr 2002.

Bergen byrett administrerte da også de forskjellige stevningene slik at man oppfordret til forent saksbehandling. Noe ingen av partene var imot. Altså mindre splid enn det BT fremstiller det som. Det var en avklart ryddighet mellom de to utbryterne som hadde separate stevninger (alle datert samme dag 23.05.02) og resten av Garnes-gutta. Er det rett og slett BT som har forledet disse til å oppfatte utbryterne som lykkejegere og løgnere? I et oppslag som gir inntrykk av at det nå er advokat Per Magne Kristiansen som får saken(e) på skinner «Flere løsninger på juss-floken» (12.08.02) får leseren vite at saken(e) vil bli stanset under påvente av Granskningsutvalgets rapport (som var ventet våren 2003). Heller ikke dette var det noen splid omkring, et ikke uvanlig rettslig grep når man har behov for å avvente.

Hvor uvitende og slurvete kan en journalist som Marianne Røiseland tillate seg å være når hun bruker kilder til å fremme et bestemt inntrykk som det raskt kan vise seg får negative konsekvenser for de impliserte, både menneskelig og økonomisk. I BT 30.04.02 er lederen for Granskningsutvalget Einar Drægebø intervjuet («Barnehjemsgranskere ber om hjelp»). Her får vi vite at «Drægebø er svært opptatt av systematikk og orden i granskningen. Blant annet får alle som vitner et detaljert referat fra samtalene og blir gitt mulighet til å korrigere innholdet». Videre sier Drægebø: «Folk skal ikke oppleve oss som forutinntatt. Vi må ha en grundig og skikkelig gjennomgang av alt materiale før vi trekker noen konklusjoner»

Dette er jo forbilledlig! Hvorfor bruker ikke Marianne Røiseland den samme etikken i sitt journalistiske arbeide?  Undersøkte hun og fulgte opp hvordan det gikk med de ulike kildenes utbetalinger fra Bergen kommune i sin tid? Hvem fikk mest for sine fremstillinger, med adgang til korrigeringer, eller sitatsjekk som man kaller det på journalistspråk. Hvem fikk redusert sine krav? Jan Hansen er sitert på flere utsagn, blant annet får han kommentere beskyldningene rettet mot seg om at han er lykkejeger:

«Det går ikke an å komme med påstander om at jeg har lagt frem uriktige bevis for retten. Sånt gjør man bare ikke. Det er enkelte som har løpt motpartens ærende.» (BT 30.07.02) Leste journalist Marianne Røiseland de(n) aktuelle stevningen(e) hun betegnet som «syltynn», med den delvis entledigede advokat Kristiansen som sannhetsvitne i en konkurrerende rolle til bl.a Jan Hansen som hadde fungert som prosessfullmektig på gyldig vis. Fikk Jan Hansen lese gjennom og korrigere mulige feilfremstillinger i dette og andre oppslag hvor han er enten anonymisert eler navngitt kilde? I oppslag som kostet ham temmelig mye, og hvor grunnlaget for en i utgangspunktet helt unødvendig splid mellom ham og andre Garnes-gutter ble dyrket frem av en journalist med SKUP-pris i blikket.

Hva sier Marianne Røiseland i dag? Om få måneder kan denne personen, som er en nær fortrolig og rådgiver til statsministerkandidat Erna Solberg sitte som statssekretær eller lignende. Hun er presentert som en nær kollega av Erna, som tidligere generalsekretær for «Psykisk Helse». Regningene fra hennes kilde advokat Per Magne Kristiansen som angivelig fikk saken på skinner, ble returnert med følgende beskjed fra enkelte Garnes-gutter: «Du kan ta fakturaen og stappe den opp et sted der solen ikke skinner».