|
|
Annonser | About us | Om oss | Kontakt | Støtt oss |
|
|
|
|
INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10 |
|
|
De av Garnes-guttene som valgte å gå til sak mot Bergens kommune fikk en hard tørn I Granskningsutvalgets rapport sies det klart og eksplisitt at det intet er i veien – prosessuelt og materielt – for at enkelte kan bruke rettsmidler i tillegg til den saksbehandling som kommunen stod for, og vi føyer til: stod som garantist for. Oslo. Publisert 15.8.2013 Av Ole Texmo. (Arkivfoto: IMR/Samfunnsmagasinet) Samfunnsmagasinet fortsetter her sin serie med 5 nye deler. Ettersom avisen Bergens Tidende og deres tidligere ansatte journalist Marianne Røiseland ble gjenstand for utleverende men samtidig dokumenterbar og påviselig kritikk i de fem første delene av serien, ble både avisen BT og Marianne Røiseland personlig i løpet av publiseringen gitt muligheten for det som på journalistspråket kalles samtidig imøtegåelse, dog i tilpasset form da artiklene ikke er publisert som nyhetsoppslag som hos dagsaviser. BT og Røiseland har konsekvent unnveket muligheten til å kommentere det som er publisert tidligere, mens publiseringen pågikk og det var klart fra Samfunnsmagasinets side at det kommer mer.
Bergens Tidende ved sin
nåværende redaktør
Gard Steiro fraskriver seg ganske enkelt ansvar for hva avisen lot publisere
før hans redaktørtid, Marianne Røiseland står på sitt, enten uvitende om hva
hun har bedrevet av slett journalistikk, eller bevisst uredelig med hensyn
til situasjon og kilder mens BTs publisering pågikk, i særlig grad vår og
sommer 2002, men også i forlengelsen inntil Hordaland fylkes
Granskningutvalg avla sin rapport i juni 2003. Etter denne dato er det stort
sett taust. Marianne Røiseland finner imidlertid ut at hun vil søke SKUP om
anerkjennelse (se del 2). Når barnehjemsguttene etter hvert får utmålt sine
erstatninger av Bergen kommunes eget utvalg, delvis basert på den
sladderkultur BT fraskriver seg ansvaret for, toer avisen sine hender. |
|
|
|
De av Garnes-guttene
som valgte å gå til sak mot Bergens kommune fikk en hard tørn. Vi skal komme tilbake til jussen senere, kun nøye oss med å nevne at et vilkår om at det ikke parallelt forelå konkrete saksanlegg for retten mot kommunen om erstatning, verken var nevnt eller oppfylt. Dette visste selvsagt Bergen kommune om. |
|
Det var ekstremt viktig for Bergen kommune i den fasen som nå ble innledet, med paralelle saker for forvaltning og rett, å gi inntrykk av at deres eget spesialopprettede erstatningsutvalg var uavhengig. Dette plussordet er brukt opp og i mente, det er nesten så man kommer i stuss om Bergen kommune virkelig tror på sine selvforsikringer. For jussen sin del, for vilkårene for å unnta (klage)saksbehandling forvaltningslovens generelle bestemmelser, var det pussig hvordan man på den ene siden med kommunen som garantist, forsikret barnehjemsbarna mot påberopelse av foreldelse (erstatningsordningen gjaldt opphold på barnehjem i perioden 1954-1980), samtidig som man totalt forsømte å informere om hvordan retten ville håndtere eventuelle søksmål, i særlig grad spørsmål om foreldelse. At Bergen kommunes erstatningsutvalg kan hende ikke var så uavhengig, kan illustreres ved det forhold at når et par av Garnes-guttene fikk redusert sine erstatningsbeløp sammenlignet med andre gutter med parallelle skjebner og opphold i tid og rom, var det etter at det var tilflytt Erstatningsutvalget opplysninger som til forveksling lignet svertekampanjen Bergens Tidende ved sin journalist Marianne Røiseland hadde regissert. Den navngitte kilden som Røiseland hevdet var en av flere (uavhengige de også?) har under publiseringen av de 5 første delene av denne serien kommet med temmelig grove trusler mot Samfunnsmagasinet. Det er forståelig at vedkommende føler seg uthengt, men kan hende burde han tatt for seg Bergens Tidende som brukte ham for sine formål, samt ta et oppgjør med eget personlig ansvar. Den monsterkulturen BT var så ivrig etter å illustrere fremstår i avisens dekning som et selvoppfyllende profeti. Som et selvforklarende dogme om at alle aktører i en gitt situasjon – både forlengs og baklengs i historiens fremstilte faser – nødvendigvis må oppføre seg på en viss måte, at de blir preget av omstendighetene uten evne og vilje til selvoverskridelse. Dette er et farlig dogme media dyrker i ulike sammenhenger. Er det for å dekke over egen monsterkultur, for å tynne ut blodtåken som ligger tjukk i redaksjonene når sosialpornografien skal selge? At ikke BT fulgte opp med systemkritikk når erstatningssaken begynte å rulle, kan ha flere forklaringer. At «vi ble monstre hele gjengen» ble nemt å dyrke, dekker over at ikke alle ble monstre, samt at BTs egen dekning til tider var monstrøs, mangehodet monstrøs.
Dels var BT selv en
vesentlig motivator for feilkilder
som rammet konkret de som stilte seg kritisk til BTs dekning av sakene som
ble rullet opp på begynnelsen av 2000-tallet. Dels gikk ikke BT kildekritisk
til verks for å se hvor likhetene og forskjellene lå, f.eks mellom casene
fra Morgensol og Garnes, og internt mellom Garnes-guttenes innbyrdes noe
sprikende fremstillinger. Med ditto ulikheter i utbetalinger av erstatning.
Når det gjelder jussen, bl.a det mye omtalte søksmålet som «Støtteforeningen»
til Garnes-guttene i utgangspunktet var enige om, unnlot Bergens Tidende ved
Marianne Røiseland å gjøre hjemmeleksa si, om formkrav var oppfylt og
lignende relevante spørsmål. Knefall for juridiske aktører er ikke utypisk
for norske medier. |
|
|
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. |