Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10

Det offentlige påberoper seg foreldelse for å skjule egne  lovbrudd!


Oslo. Publisert 22.8.2013

Av Ole Texmo

«The Letter of Law has no Top or no Bottom»

(Bob Dylan: The lonesome Death of Hattie Carroll»)

Et forslag om å oppheve foreldelsesfristen i enkelte straffesaker ble nedstemt på tampen av stortingsperioden 2013. Forslaget var delvis begrunnet med at visse saker som gjaldt seksuelle og andre overgrep mot barn aldri måtte foreldes. Det går det an å ha forståelse for. Men samtidig oppstår et problem vi bare så vidt kommer inn på her i utdypende grad: hvilke beviskrav skal man legge til grunn i saker som er gamle og hvor aktørene kan tenkes å ha samtidig både reduserte evner og endrede forestillingsbilder av hva som skjedde for la oss si 50 år siden. I sivile saker som må reises av de som mener seg utsatt for overgrep tid tilbake, gjelder visse regler som myndighetene selvsagt vil påberope seg, for å forhindre at overgrep i den offentlige omsorgs navn og ære blir avdekket på ufordelaktig vis.

Krav må hjemles, dokumenteres og som en del av bevissituasjonen, sannsynliggjøres med hensyn til hvordan det kan etableres en årsakssammenheng mellom skade og ansvar. Denne jussen, i faglig forstand «erstatningsretten» er ikke nødvendigvis bare enkel eller gjennomsiktig. Stikkordet for vår fremstilling i denne delen er foreldelse. Dette begrepet er viktig for å forstå hvordan et materielt begrunnet krav kan avvises fra myndighetenes side under henvisning til at saksforholdene ikke bare ligger tilbake i tid, men kunne og burde vært påberopt av saksøker på et tidligere tidspunkt. Foreldelsesfristen begynner å løpe når en skadelidt får kunnskap om skaden, men det er noe mer uklart om han eller hun også forventes å ha kunnskap om ansvarsgrunnlag og adekvat årsakssammenheng.

Blir du som barn utsatt for overgrep på institusjon, kan du risikere at forholdene er foreldet før du blir voksen og klar over mulighetene for erstatning og oppreisning. Som barn bør du også være klar over hvem som er rett adresse, det vil si hvem som har det formelle ansvaret, også når dette ikke er ivaretatt, f.eks av Staten ved Fylkesmannen.
 


Tre tidligere barnehjemsbarn som gikk til sak mot Bergen Bergen kommune i 2002, ble mødt med foreldelse fra kommunens side. Sikkert og effektivt fjernet også byrådet i kommunen mange bevis fra sine arkiver for å unngå å bli tatt for flere lovbrudd. Bergen Tingrett (bilde) og Gulating Lagmannsrett gikk kommunens vei. De lot ofrene for barnevernes mangeårige lovbrudd og overgrep lide. Høyesteretts Kjæremålsutvalg hindret også prøving av deres sak for Høyesterett. Våpenet "foreldelse" viste seg igjen å være nyttig og effektivt for å dekke over det offentliges egne og mange svært så alvorlige lovbrudd . (Arkivfoto: IMR)

Da Bergen kommune opprettet sitt granskningsutvalg omfattet granskningen flere barnehjem i flere kommuner som senere er innlemmet i Bergen storkommune. Mange av dokumentene fra daværende og nåværende kommune er gått tapt, i den grad de har eksistert. Dette er viktige dokumenter som en saksøker trenger for å kunne sannsynliggjøre at tilsynsordninger ikke har fungert, verken etter datidens lovs (f.eks barnevernloven av 1953) hjemlede intensjoner, eller om tilsynet hadde eksistert: at skaden er en påregnelig følge av sviktende tilsyn, såkalt offentlig ansvar.

Synes leseren av disse linjer at ovenstående høres en smule parodisk ut på jussens vegne, vil jeg anbefale å følge noen saker på nært hold og se hva juristene anfører. Ikke slik å forstå at all juss er ryggesløs, men det mange lekfolk neppe i tilstrekkelig grad er klar over, er at jussen har sine innretninger. Innenfor vårt temaområde, hvor vi forsøker å si noe om tiden for oppgjør, om når eventuelt tiden er inne eller ute, og ikke minst hva som skal gjøres opp, har vi å gjøre med påståtte overgrep som ligger langt tilbake i tid, men hvis ettervirkninger og mulige senskader inngår i et sammensatt bilde.

Et paradoks som stadig dukker opp er hvordan det forventes at mennesker som har vært utsatt for, eller for å ta det metodiske forbeholdet: som påstår seg utsatt seg for omsorgssvikt og overgrep tilbake i tid, skal kunne dokumentere formelle ansvarsforhold når gamle kommunearkiver er blåst dit pepperen gror.

Billighetserstatning er en ordning som er opprettet for dels å lempe på kravene til bevis, slik kan det iallfall se ut, dels for å lette administreringen for myndighetene når kravene kommer i større mengder etter avsløringer i media. I saksforholdene nevnt i denne serien, har vi sett (del 4) at personer som har søkt og blitt registrert som søkere av informasjon i kommunearkiver, har blitt avspist med mindre utbetalinger.


Bergens Tidende har selv dokumentert gjennom sitt famøse oppslag 25.07.02 at det har tilflytt opplysninger til Bergens kommunes granskningsutvalg om at enkelte personer angivelig skal ha overdrevet sine lidelseshistorier, og at disse opplysningene om mulig tilsnikelse av vanskjebner, faktisk har resultert i reduserte utbetalinger. Et spørsmål som gjentas gjennom denne serien er hvem som er rett adresse for oppgjøret. Som leseren sikkert har forstått: Vi er ikke helt ferdige med Bergens Tidende.

I Foreldelsesloven er det 3 typer av frister, henholdsvis 20, 10 og 3 års frister. Det vil bli for omstendelig å gå inn i denne jussen her, det som er viktig er imidlertid at det ikke er likegyldig når man anser at fristen begynner å løpe. Dette skjæringstidspunktet må ses opp mot muligheten til å skaffe seg kunnskap om flere forhold, ikke utelukkende skaden som sådan, en skade man har båret på et halvt liv og vel så det, men også hvordan skaden er en følge av årsaksforhold som ligger utenfor en barnehjemsgutts mulighet for å dokumentere. Det er ingen automatikk i å gjøre slike krav gjeldende, motsatt i straffesaker hvor det er ubetinget offentlig påtale i volds- og overgrepssaker, uavhengig om det er noe hold i påstandene. Lider man delvis av senskader man vanskelig eller umulig kunne ha skaffet seg kunnskap om innen 3, 10 eller 20 år etter at tildragelsene fant sted, det vil si var mulig å bevise, kan man få en hard tørn.

Beviskravene i sivile saker om erstatning kan på det området vi omtaler synes strengere enn i straffesaker. At det eksisterer billighetserstatningsordninger med relativt lav bevisterskel, hvor man f.eks gjennom egenmelding kan få godtatt mindre utbetalinger, brukes av offentlige myndigheter som argument for å vanskeliggjøre erstatning som ikke fanges opp av eller går ut over offentlige ordninger som den Bergen kommune opprettet. Det var intet i veien for å ta sakene videre til retten, det var iallfall lovnadene, men det ble ikke sagt noe om vanskelighetene som møtte de som gikk rettens vei. «Advokaten tar saken» er et kjent omkved. Hva som ikke sjelden skjer er at advokaten tar saken fra deg. Et forhold som sjelden eller aldri informeres om er grenseoppgangen mellom materielle og prosessuelle vilkårsbestemmelser.

I praksis betyr det at du kan ha en god sak – materielt – det vil si både dokumenterbar og prosederbar. Men hvis striden i første og siste rekke kommer til å stå om et prosessuelt spørsmål om foreldelse, kan du være lurt før du aner det. Hvis lekfolk forsøker å sette seg inn i juridisk-rettslige forhold, for ikke å nevne hvis de forsøker seg som selvprosederende, risikerer de ikke bare å bli overkjørt av juristeri, men viktigst: de risikerer å trigge et simpelt hevninstinkt hos systemets forvaltere og forsvarere av offentlig omsorg og ansvar. Medier som Bergens Tidende gir seg ikke overraskende ut for å ta den lille manns parti og perspektiv. Men når det kommer til stykket, til retten, er BT og andre medier systemservile inntil det selvutslettende. Pressens kildevern er solid beskyttet, også av retten. Kanskje som en takk for at pressen ikke skriver kritisk om juridisk-rettslige forhold og misforhold.


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]