Journalist Marianne Røiseland brukte en alkoholpåvirket kilde. Som lot seg
bruke. I ettertid har han delvis beklaget dette overfor Jan Hansen som fikk
unngjelde for stempelet som «lykkejeger»
Publisert 27.4.1013
Av Ole Texmo
På bakgrunn av Morgensol- og Garnes-saken ble det nedsatt et utvalg av
Fylkesmannen i Hordaland. Dette utvalget skulle granske fremkomne påstander
om overgrep, ha samtaler med berørte parter og summere opp erfaringer i en
rapport som i sin tur ble ansett som veiledende for forståelsen av hva som
hadde skjedd, en slags sannhetskommisjon. Samtidig skulle den være
retningsgivende for beregning av erstatning, såkalt billighetserstatning.
Disse ble for manges vedkommende individuelt beregnet på bakgrunn av hva de
enkelte fortalte i samtaler med utvalget. Granskningsutvalget la frem sin
rapport 26. juni 2003.
Lignende granskninger ble foretatt i andre deler av landet på begynnelsen av
2000-tallet, og mye av den samme forståelse ble lagt til grunn på mer og
mindre etterrettelig vis: at det i til dels stor skala foregikk vold og
overgrep mot gutter og jenter på norske barnehjem på 50- 60- og 70-tallet.
Bergens guttehjem på Garnes ble lagt ned i 1973.
Jan Hansen er en av
guttene fra Garnes
som fikk sin erstatning fastsatt av Bergen kommune på bakgrunn av
opplysninger fremkommet overfor Granskningsutvalget. Hansen er ansvarlig
redaktør av Samfunnsmagasinet hvor nærværende artikkelserie publiseres, og
naturlig nok en viktig og sentral kilde for forfatteren. Det er heller ingen
hemmelighet at Jan Hansen er en av de påståtte «lykkejegerne» Bergens
Tidende omtaler anonymisert i oppslaget 25.07.2002 men som navngis en snau
uke senere (30.07.2002) av BT som like fullt hevder at man skjermet Hansen.
Samtidige kilder ikke bare blant andre Garnes-gutter men i et Bergen som
ikke er kjent for å spare på sladderen, visste hvem BTs angitte «lykkejeger»
var i samme sekund avisen kom ut. Man kan forestille seg hvilken belastning
det har vært å være offer for overgrep, og samtidig i en større
medieoffentlighet være mistenkeliggjort for slette motiver.
Av forståelige
grunner ønsker Jan Hansen å nyansere det inntrykket BT bevisst har
valgt å skape, ikke utelukkende av personlige grunner og motiver,
men også utfra en presseetisk overbevisning. Som journalist og
redaktør er Hansen klar over hvor grensene går.
Den personlige integritet er et vanskelig tema når kolleger skal og
må kritiseres. I dette tilfellet er den en sak med stor S: historien
om en barnehjemskandale hvor ulike aktører har misbrukt og latt seg
misbruke til å gi en forfalsket historiefremstilling som har rammet
Jan Hansen spesielt.
Hvorfor Hansen er spesielt rammet er et spørsmål vi skal komme
tilbake til. Denne forfatter kjenner til andre uavhengige kilder som
kan gi interessante opplysninger til hvorfor noen av Garnes-gutta
ikke bare ble dårlige behandlet under oppholdet på barnehjemmet, men
også hvorfor de fikk mindre utbetalt gjennom offentlige ordninger
fra stat og kommune.
Bergens Tidendes
kilde
for det famøse
oppslaget 25.07.02 ble for så vidt presentert med navn: Kjell
Thevik. I dag har han et annet etternavn vi foreløpig lar ligge.
Thevik hadde visstnok også arbeidet som journalist i en lokalavis på
Askøy utenfor Bergen. Forut for BT-intervjuet. Han burde derfor
kjenne noe til presseetikken, med mindre denne etikken tilsier at
journalister seg i mellom kan skjenke seg og bytte roller alt etter
hva som passer et oppslag som bevisst produseres på falske
premisser. |

På Garnes i tidligere Haus kommune,
lå Bergens Guttehjem i forholdsvis ganske så idylliske omgivelser.
Men i bygninger, bak busker og trær, foregikk det mange og svært alvorlige
overgrep mot barn gjennom flere tiår. Foto: IMR. |
Journalist Marianne
Røiseland brukte en alkoholpåvirket kilde. Som lot seg bruke. I ettertid
har han delvis beklaget dette overfor Jan Hansen som fikk unngjelde for
stempelet som «lykkejeger». Kjell Thevik sier nå: «Da jeg ble
intervjuet av Røiseland, var jeg ikke i mental balanse i det hele tatt,
jeg var heller ikke edru, og satt og drakk pils under intervjuet,
hvilket ikke var noen lystelig opplevelse. Og under slike tilstander, da
faller det som regel ord som ikke kan betraktes å være fremsagt av en
tilregnelig.»
I oppslaget 25.07.2002 gis det inntrykk av at BT bygget på flere kilder,
men kun Kjell Thevik ble intervjuet: «jeg var alene», sier han
nå. Hadde det vært andre til stede, hadde BT kanskje ikke våget å
publisere et intervju med en full mann og dermed gjort seg til formidler
av temmelig grove anklager uten at den anklagede fikk mulighet til
samtidig imøtegåelse, et sentralt presseetisk prinsipp.
Det er ikke urimelig å
forestille seg
at Jan Hansen etter Bergens Tidendes oppslag fikk problemer med å bli trodd,
også av Granskningsutvalget. Han fikk ikke like stor erstatning som flere
andre, ca halvparten av «full pott», men både i erstatningen fra Bergen
kommune og av Bufdir (Staten) legges det delvis til grunn og innrømmes både
fysiske og psykiske overgrep. Helt usann kunne derfor Hansens påståtte
lykkejegervirksomhet ikke ha vært.
Også Kjell Thevik har nyansert sine uttalelser fra det fuktige intervjuet
med BT: «Jan Hansen ble mobbet på det sterkeste på Garnes i all den tid
jeg kan huske». Når Thevik nå hevder mange år etter at Hansen ble plaget
og mobbet, og følgelig ikke har kommet med usannheter slik Bergens Tidende
ønsket å fremstille det som, oppstår et nytt moralsk dilemma: Er kan hende
både Thevik og Bergens Tidende forpliktet til å rette opp fadesen?
Men
hvorfor fremme uriktige påstander, eller legge disse i munnen på ikke
troverdige kilder, f.eks i beruset tilstand. Bergens Tidendes motiver er
allerede så vidt antydet i første del. I ettertid, når man sitter med
fasiten på ett vis, går det an å se et mønster som delvis stammer fra selve
tiden på guttehjemmet: Det var en mer og mindre organisert kultur med
disiplin og straff. En del av de fysiske overgrepene ble begått av de større
guttene.
Man trenger ingen konspirasjonsteori for å forestille seg at da avsløringene
fikk bein å gå på, og media var på hugget og kunne tenkes å ville oute
overgriperne, mer og mindre anonymisert, oppsto også behov for å beskytte
disse mot avsløringer. Personer hvis posisjoner og familienettverk ikke
måtte rammes med avsløringer om fortidige kriminelle handlinger. Å angripe
de viktigste kildene, de som ble mest utsatt for vold og overgrep under
barnehjemsoppholdet, fremstille disse som «lykkejegere», ble en strategi som
viste seg å fungere.
I dette spillet er det
flere aktører
som med fordel kunne blitt plassert under lupen. For Jan Hansen har det vært
viktig å renvaske seg mot beskyldningene. I neste del skal vi se hva en
samtidig Garnes-gutt husker og mener om hva som skjedde og hvilke
konsekvenser det fikk.
Serien fortsetter. |