Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10


Journalist Marianne Røiseland brukte en alkoholpåvirket kilde. Som lot seg bruke. I ettertid har han delvis beklaget dette overfor Jan Hansen som fikk unngjelde for stempelet som «lykkejeger»

Publisert 27.4.1013

Av Ole Texmo

På bakgrunn av Morgensol- og Garnes-saken ble det nedsatt et utvalg av Fylkesmannen i Hordaland. Dette utvalget skulle granske fremkomne påstander om overgrep, ha samtaler med berørte parter og summere opp erfaringer i en rapport som i sin tur ble ansett som veiledende for forståelsen av hva som hadde skjedd, en slags sannhetskommisjon. Samtidig skulle den være retningsgivende for beregning av erstatning, såkalt billighetserstatning. Disse ble for manges vedkommende individuelt beregnet på bakgrunn av hva de enkelte fortalte i samtaler med utvalget. Granskningsutvalget la frem sin rapport 26. juni 2003.

Lignende granskninger ble foretatt i andre deler av landet på begynnelsen av 2000-tallet, og mye av den samme forståelse ble lagt til grunn på mer og mindre etterrettelig vis: at det i til dels stor skala foregikk vold og overgrep mot gutter og jenter på norske barnehjem på 50- 60- og 70-tallet. Bergens guttehjem på Garnes ble lagt ned i 1973.

Jan Hansen er en av guttene fra Garnes som fikk sin erstatning fastsatt av Bergen kommune på bakgrunn av opplysninger fremkommet overfor Granskningsutvalget. Hansen er ansvarlig redaktør av Samfunnsmagasinet hvor nærværende artikkelserie publiseres, og naturlig nok en viktig og sentral kilde for forfatteren. Det er heller ingen hemmelighet at Jan Hansen er en av de påståtte «lykkejegerne» Bergens Tidende omtaler anonymisert i oppslaget 25.07.2002 men som navngis en snau uke senere (30.07.2002) av BT som like fullt hevder at man skjermet Hansen.

Samtidige kilder ikke bare blant andre Garnes-gutter men i et Bergen som ikke er kjent for å spare på sladderen, visste hvem BTs angitte «lykkejeger» var i samme sekund avisen kom ut. Man kan forestille seg hvilken belastning det har vært å være offer for overgrep, og samtidig i en større medieoffentlighet være mistenkeliggjort for slette motiver.

Av forståelige grunner ønsker Jan Hansen å nyansere det inntrykket BT bevisst har valgt å skape, ikke utelukkende av personlige grunner og motiver, men også utfra en presseetisk overbevisning. Som journalist og redaktør er Hansen klar over hvor grensene går.

Den personlige integritet er et vanskelig tema når kolleger skal og må kritiseres. I dette tilfellet er den en sak med stor S: historien om en barnehjemskandale hvor ulike aktører har misbrukt og latt seg misbruke til å gi en forfalsket historiefremstilling som har rammet Jan Hansen spesielt.

Hvorfor Hansen er spesielt rammet er et spørsmål vi skal komme tilbake til. Denne forfatter kjenner til andre uavhengige kilder som kan gi interessante opplysninger til hvorfor noen av Garnes-gutta ikke bare ble dårlige behandlet under oppholdet på barnehjemmet, men også hvorfor de fikk mindre utbetalt gjennom offentlige ordninger fra stat og kommune.

Bergens Tidendes kilde for det famøse oppslaget 25.07.02 ble for så vidt presentert med navn: Kjell Thevik. I dag har han et annet etternavn vi foreløpig lar ligge. Thevik hadde visstnok også arbeidet som journalist i en lokalavis på Askøy utenfor Bergen. Forut for BT-intervjuet. Han burde derfor kjenne noe til presseetikken, med mindre denne etikken tilsier at journalister seg i mellom kan skjenke seg og bytte roller alt etter hva som passer et oppslag som bevisst produseres på falske premisser.


På Garnes i tidligere Haus kommune, lå Bergens Guttehjem i forholdsvis ganske så idylliske omgivelser. Men i bygninger, bak busker og trær, foregikk det mange og svært alvorlige overgrep mot barn gjennom flere tiår. Foto: IMR.

Journalist Marianne Røiseland brukte en alkoholpåvirket kilde. Som lot seg bruke. I ettertid har han delvis beklaget dette overfor Jan Hansen som fikk unngjelde for stempelet som «lykkejeger». Kjell Thevik sier nå: «Da jeg ble intervjuet av Røiseland, var jeg ikke i mental balanse i det hele tatt, jeg var heller ikke edru, og satt og drakk pils under intervjuet, hvilket ikke var noen lystelig opplevelse. Og under slike tilstander, da faller det som regel ord som ikke kan betraktes å være fremsagt av en tilregnelig.»

I oppslaget 25.07.2002 gis det inntrykk av at BT bygget på flere kilder, men kun Kjell Thevik ble intervjuet: «jeg var alene», sier han nå. Hadde det vært andre til stede, hadde BT kanskje ikke våget å publisere et intervju med en full mann og dermed gjort seg til formidler av temmelig grove anklager uten at den anklagede fikk mulighet til samtidig imøtegåelse, et sentralt presseetisk prinsipp.

Det er ikke urimelig å forestille seg at Jan Hansen etter Bergens Tidendes oppslag fikk problemer med å bli trodd, også av Granskningsutvalget. Han fikk ikke like stor erstatning som flere andre, ca halvparten av «full pott», men både i erstatningen fra Bergen kommune og av Bufdir (Staten) legges det delvis til grunn og innrømmes både fysiske og psykiske overgrep. Helt usann kunne derfor Hansens påståtte lykkejegervirksomhet ikke ha vært.

Også Kjell Thevik har nyansert sine uttalelser fra det fuktige intervjuet med BT: «Jan Hansen ble mobbet på det sterkeste på Garnes i all den tid jeg kan huske». Når Thevik nå hevder mange år etter at Hansen ble plaget og mobbet, og følgelig ikke har kommet med usannheter slik Bergens Tidende ønsket å fremstille det som, oppstår et nytt moralsk dilemma: Er kan hende både Thevik og Bergens Tidende forpliktet til å rette opp fadesen?

Men hvorfor fremme uriktige påstander, eller legge disse i munnen på ikke troverdige kilder, f.eks i beruset tilstand. Bergens Tidendes motiver er allerede så vidt antydet i første del. I ettertid, når man sitter med fasiten på ett vis, går det an å se et mønster som delvis stammer fra selve tiden på guttehjemmet: Det var en mer og mindre organisert kultur med disiplin og straff. En del av de fysiske overgrepene ble begått av de større guttene.

Man trenger ingen konspirasjonsteori for å forestille seg at da avsløringene fikk bein å gå på, og media var på hugget og kunne tenkes å ville oute overgriperne, mer og mindre anonymisert, oppsto også behov for å beskytte disse mot avsløringer. Personer hvis posisjoner og familienettverk ikke måtte rammes med avsløringer om fortidige kriminelle handlinger. Å angripe de viktigste kildene, de som ble mest utsatt for vold og overgrep under barnehjemsoppholdet, fremstille disse som «lykkejegere», ble en strategi som viste seg å fungere.

I dette spillet er det flere aktører som med fordel kunne blitt plassert under lupen. For Jan Hansen har det vært viktig å renvaske seg mot beskyldningene. I neste del skal vi se hva en samtidig Garnes-gutt husker og mener om hva som skjedde og hvilke konsekvenser det fikk.

Serien fortsetter.


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]