Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10


I Norge, verdens beste land og mest avansert retts- og velferdsstat, har vi ingen tradisjon for journalistisk eller annen kildekritisk motivert undersøkelse av offentlig omsorg eller rettsapparatet for den del. Kritikk av barnevernet frabes. Hvorfor?



Oslo. Publisert 10.9.2013

Av Ole Texmo

Først noen ord om traumer. Uten å måtte gå veien om de mer intrikate medisinske kriteriene kan man på et noenlunde folkelig språk betegne et traume som noe som har satt seg fast. Om det er selve det som har satt seg fast, en opplevelse eller erfaring, på et gitt tidspunkt eller over tid, eller også måten dette noe har satt seg fast på, kan vi foreløpig la stå åpent. Skjønt, for noen vil kan hende måten saker og ting har dratt seg til på, være avgjørende for både styrken i opplevelsen og muligheten for at den traumatiske hendelsen etter hvert kan oppheves, dvs kan bli til å leve med. Uttrykket flashback henspeiler på at en opplevelse man ikke har bevissthetsmessig kontroll på kommer opp og tilbake uanmeldt og ubehagelig.

Typisk for traumer. En traumatisert person lever i minst to ulike tidsdimensjoner, hvorav den ene som regel står bom fast. Ubevegelig, ikke til å skyve på, selv med aktiv fortrengning kan slike traumer ikke forsvinne eller oppheves til et levelig og håndterlig nivå. Dette manifesterer seg som f.eks mareritt i våken eller sovende tilstand. Det traumatiske slår ned i deler av bevisstheten, dvs det er der hele tiden. Å forstå betydningen av hvordan traumer virker kan vise seg å være bestemmende for både diagnostisering med tilhørende behandling, egenterapi medregnet, samt hvordan ytre forsvarsmekanismer fungerer. For å være mer konkret: hvordan f.eks rett og forvaltning kan innrettes for å unndra ansvar for offentlig virksomhet som påfører mennesker lidelser det ikke er noe poeng å benekte. Dvs lidelsene.

I Granskningsutvalget opprettet av Hordaland fylke etter avsløringer om overgrep på barnehjem (avgitt 26.06.03) står det i rapporten om Bergens guttehjem Garnes: «… dels en skole og dels et internat. Dette synes å ha medført uklare ansvars- og kompetanseforhold mellom barnevernsmyndighetene på den ene side og skolemyndighetene på den andre. Spørsmålet er om guttehjemmet var en barneverninstitusjon, en institusjon under skolemyndighetene eller begge deler». Vi antar uklarhetene ikke utelukkende skyldes akademisk interesse, men ble eksponert som en påregnelig konsekvens av ansvarsunndragelse når sannheten ble for tøff. Hvilke konsekvenser fikk denne uklarheten senere?

Når en voksen traumatisert person skal sortere snørr og bart, er det kan hende uinteressant hvordan de uklare ansvarsforholdene er motivert. Traumene er der uansett. Men det er ifølge den autoritative jussens forståelse like fullt den traumatiserte persons plikt, byrde og ansvar å skaffe seg kunnskap om hvor han eller hun må hente sin dokumentasjon på skade, og sannsynliggjøring av at den eller de ansvarlige, hvem det nå måtte være, også har ansvar for senskader som følger at traumer. Også når ansvarsgrunnlaget er delvis unndratt. Slik er lov og rett skal man tro juristene. Hva vet denne yrkesgruppen om tidsopplevelser og traumer?

I dette merkelige landet vi kaller Norge har vi en eiendommelig situasjon hvor soldater som i myndig alder utdanner seg for og frivillig utsetter seg for traumatiske hendelser i krigssituasjoner, når de etter hvert som en ikke helt usannsynlig følge av krigsdeltakelsen pådrar seg problemer av mental art, nærmest automatisk får innvilget erstatning for skader påført i frivillig krigsdeltakelse. Løsenordet er diagnosen Post-traumatisk stress lidelse, gjerne forkortet PTSD etter den anerkjente koden i henhold til DSM-systemet. Symptomer på PTSD er ikke altfor vanskelig gjenkjennbar også for andre enn soldater som har vært ute i krigen. Men har du vært så uheldig å bli eksponert for traumatiske opplevelser på barnehjem, ufrivillig og som barn uten innflytelse på egen skjebne, kan du ikke være like sikker på at samfunnet stiller opp for deg.

Som norsk soldat i kampen for fred og rettferdighet i verden, viktig som merkevarebygging for Norges anseelse utad og innad, er du berget uansett hvor oppmerksom du har vært når du ga deg ut på farefulle stier. At krig er farlig vet de fleste. Som soldat med selvforskyldt PTSD er du sikret samfunnssystemenes anerkjennelse og berget helsemessig og økonomisk. Nåde den som stiller spørsmål ved denne anerkjennelsen. With all due respect.

Så hvorfor straffer det offisielle Norge de som sier fra om og minner samfunnet på omsorgssvikt, vanskjøtsel og overgrep begått av offentlige institusjoner, enten disse formelt hører inn under barnevernet eller var for skoleinstitusjoner å regne? Samtidig som frivillig motiverte soldater som underkaster seg krigens nådeløshet blir hedret og sikret. Jeg antar dette ikke utelukkende handler om forståelsen av tid og mer konkret om foreldelse i juridisk-rettslig betydning. Ifølge jussen er det i prinsippet ingen forskjell på 3-, 10. og 20-årsregelen i foreldelsessammenheng: er et forhold foreldet etter en av fristene er den foreldet absolutt. Forståelsen av hvordan post-traumer og ulike typer av senskader virker rent medisinsk og menneskelig, eller for den del hvordan muligheten for å samle kunnskap om årsakssammenhenger kan være vanskeliggjort, får for jussen ingen betydning whatsoever.

I Norge, verdens beste land og mest avansert retts- og velferdsstat, har vi ingen tradisjon for journalistisk eller annen kildekritisk motivert undersøkelse av offentlig omsorg eller rettsapparatet for den del. Kritikk av barnevernet frabes. Hvorfor? De som ytrer seg kritisk blir nærmest automatisk kalt paranoide konspirasjonsteoretikere. Det er imidlertid mulig å påvise samrøre mellom ulike aktører innenfor statsmaktkulturen og som vi har mer enn antydet i denne serien: hvordan pressen løper myndighetenes ærende. I retten gir ikke unnlatelse av å oppfylle lovpålagte plikter noen konsekvenser hvis ikke krav er fremmet innen 20 år etter at ansvaret opphørte. Denne regelfortolkning har satt seg fast.

Det betyr at tidsopplevelse, traumer og ikke minst bevissthet om hvordan saker og ting muligens henger sammen, i jussens verden ikke skal ha betydning. Uansett. Når tiden lager alle sår, når tiden enten står stille eller beveger en skade eller begge deler – på samme tid – får ikke slike erkjennelser betydning for jussens stivbente forståelse. Som barn må du være meget bevisst på hva du utsettes for. Som barn. Det ansvarlige voksenlivet begynner å løpe når det offentliges ansvar opphører.
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]