Annonser About us Om oss Kontakt Støtt oss

INDEKS - DEL 1 - DEL 2 - DEL 3 - DEL 4 - DEL 5 - DEL 6 - DEL 7 - DEL 8 - DEL 9 - DEL 10


Er pressen til for å sikre advokaters oppsigelsesvern? 


Oslo. Publisert 19.4.2013. Oppdatert.

Av Ole Texmo

«En del av mennene som hadde vært på Bergens guttehjem på Garnes gikk sammen i en forening og kontaktet en advokat. De følte nok at deres historier hadde kommet helt i skyggen av Morgensol. I det Morgensol-saken var i ferd med å bli forlikt, fremmet gruppene sine egne krav. Et par i denne gruppen på 15 prøvde å ha regien i forhold til de andre i gruppen og i forhold til pressen. (…) Forholdet mellom undertegnede og en del av denne gruppen ble etter hvert nokså anstrengt. Jeg opplevde at de ville styre og kontrollere informasjonen.»

Slik skriver journalist Marianne Røiseland i sin «metode-rapport» til SKUP, journalisten anser seg tydeligvis berettiget til en pris for sitt virke, sitt prosjekt har hun kalt «Mørke skyer over Morgensol» (Bergen den 20.01.2004). Metoderapporten er uten systematisk oversikt over kilder og oppslag, få eller ingen konkrete referanser, selvforherligende og tåredryppende inntil det kvalmende, selv til sosialpornografi å være. I forlengelsen av det ovenfor siterte skriver Røiseland: «Etter kort tid var gruppen helt i oppløsning. En stevning, blottet for juridisk innhold, var sendt Bergen byrett. Beskyldningene innad i gruppen haglet. (…) Det ble umulig for meg ikke å omtale konflikten. Det utløste vilt raseri da vi i en artikkel omtalte påstander om falsk forklaring og intern krangel

Denne fremstillingen i metode-rapporten (s7) står i grell kontrast til et foranstående avsnitt (s6) hvor følgende hensyn er vektlagt: «Konflikten mellom kvinnene lot jeg være mellom dem. Omtale kunne ha blitt belastende for ikke bare de to kvinnene, men også for andre av Morgensolbarna». Ser man det! Hvorfor mener Marianne Røiseland at det var umulig for henne ikke å omtale konflikten mellom Garnes-gutta?
Kan det ha noe med at hun ikke fikk ha hele regien selv, og møtte en viss motstand mot sine strategier?

Hvor stort krav har egentlig medier som Bergens Tidende på tilgang til informasjon hos kilder som i verste fall (som vi skal se), kan risikere at deres saksforhold kan bli fremstilt på uriktig vis, med konsekvenser for et forestående oppgjør. I vid forstand.

Ikke alle guttene på Garnes ble utsatt for overgrep, noen av de som fikk mest erstatning, ble av andre tids- og stedsvitner betegnet som de verste løpeguttene for hjemmets ansatte. Hvis dette er riktig, kan det være interessant å se hva de som i BTs oppslag betegnes som bråkmakere og lykkejegere fikk, etter at «splittelse og strid» var et etablert faktum. Hvem hadde interesse av splittelsen? Det forhold at enkelte ikke festet tillit til en navngitt Bergens-advokat ble tatt som tegn på illojalitet, det samme var uttalt mistillit til daværende Byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP) som administrerte kommunale billighetsordninger.

Man kan forstå at der var følelser i sving, var tiden for oppgjør inne? Eller kanskje var ikke tiden moden nok. Noen vil sikkert si at tiden var overmoden. Tiden er en viktig faktor for erindring og mulige forskyvninger. For systemene (med liten og stor s) er tiden dessuten viktig som argument for «foreldelse», som moment for til- og fraskriving av ansvar. For Bergens Tidende virket det som om dramaturgien fikk en egen plass: iscenesettelsen av BT selv som pådriver, av hva som er rett og riktig og hva som skal stå igjen som sannheten, etter at BT har fått æren for avsløringen.

I metode-rapporten tar journalist Marianne Røiseland frekt æren for Morgensol-forlikets påståtte vellykkethet. Hun unnslår seg ikke for å utlegge Garnes-guttas angivelige misnøye med å komme i skyggen av Morgensol, men uten å sjekke om det faktisk forholdt seg slik. Ugreien hun skapte ved å formidle påstander om falsk forklaring, projiserer hun ut på en anonymisert kilde som den samme journalisten en uke senere, navngir så hele Bergen og de som ellers leser BT får vite hva «lykkejegeren» heter.

Kildevern er en snurrig innretning. BT ønsker å ha ryggen fri til å kunne påvirke utfall av prosesser. Marianne Røiseland har aldri evnet å belegge hva hun omtaler som «en stevning uten juridisk innhold», med mulig unntak av støtteerklæringer fra den sparkede advokaten med nærings- og prestisjeinteresser i saken.

Er pressen til for å sikre advokaters oppsigelsesvern? Eller for å opplyse almenheten om interessante hittil uavdekkede forhold i samfunnet.
Hvorfor er Røiseland så mild og hensynsfull mot kvinnene fra Morgensol, mens mennene fra Garnes blir spilt ut mot hverandre med BT som regissør?

Den personen BT brukte som sannhetsvitne i sitt oppslag 25.07.2002 (dato og referanse er symptomatisk nok ikke nevnt i metoderapporten), var påvirket av alkohol under intervjuet, det har vedkommende innrømmet i ettertid. Han het den gang Kjell Thevik, vi skal eventuelt komme tilbake til hva han kaller seg i dag. Han har innrømmet et visst ubehag med hva han stelte i stand av problemer for resten av Garnes-gutta, også noen av de som står frem i Marianne Røiselands koseoppslag 12.08.2002: «Kameratskap erstatter støtteforening».

I senere tid har det fremkommet opplysninger som kan tyde på at deler av fremstillingen 12.08.2002 underslår synspunkter og holdninger Kjell Thevik har latt seg bruke til talsperson for. Har journalist Marianne Røiseland rett og slett jukset med kronologien i sine forskjellige fremstillinger og oppslag, og turnert sine kilder slik at de ikke skal vite hva de ulike sier?

Som nevnt er Garnes-gutta en differensiert gruppe. Alle har de til felles at de ikke har gjennomgått påkostede medietreningskurs. Mange av gutta slet og sliter fremdeles med ettervirkninger. 3 stykker begikk selvmord mens BT holdt på med sine avsløringer, med SKUP i sikte. I metode-rapporten sitter selvforsikringene løst når Marianne Røiseland skal selge sin empati overfor kolleger.

Røiseland gir for syns skyld inntrykk av å være seg bevisst en tidvis uklar grense mellom journalist og psykolog, og passer på å ta æren for at det går bra med noen. De som ikke kom heldig ut, har kun journalistens forakt. I oppslaget 12.08.2002 heter det fra en av gutta: «Det koker i hodet på mange av oss ennå. Konflikten vi har hatt i det siste er et uttrykk for det vi bærer i oss» I forlengelsen skriver journalisten: «Han vil ikke si noe vondt om den tidligere ledelsen i støtteforeningen. De to lederne har gått en annen vei enn de 11 i kameratgjengen. Det må de ha lov til».

Men journalist Røiseland ser ikke ut til å ha særlig respekt for dette forsonende uttrykket fra en av «kameratgjengen» som kan hende ikke visste hva kamerat Thevik hadde uttalt, eller skulle komme til å uttrykke når journalisten kunne legge ordene i munnen på sitt intervjuobjekt og ingen andre forstyrrende kilder var til stede for å nyansere eller gi uttrykk for mer forsonende holdninger. I det famøse oppslaget 25.07.2002, gis det inntrykk fra BT at oppslaget bygger på flere kilder. Men kun den berusede Garnes-gutten var til stede under intervjuet.

Marianne Røiseland tok neppe sjansen på at andre fra «kameratgjengen» skulle vitne om hvordan den berusede Garnes-gutten lot seg regissere av BT-journalisten. I metoderapporten for SKUP summerer hun opp på denne måten (s7) før hun går over til å omtale selvmordene som ble begått mens BT var på hugget: «Hele Garnessaken var, og er, så betent at jeg har valgt å være veldig forsiktig i omtalen av den». Om faren for at noen under avsløringene ville velge å ta sine liv, heter det (s7): «Vi var enige om at dette var en pris vi måtte være villig til å betale».

Her kan journalist Marianne Røiselands metoderapport for SKUP (Stiftelsen for Kritisk Undersøkende Presse) leses.

http://2003.metoderapporter.skup.no/2003-11%20M%c3%b8rke%20skygger%20over%20Morgensol.pdf

Serien fortsetter. 
 


Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
1998 © 2013 Samfunnsmagasinet (www.sfm.no)
Samfunnsmagasinet har ikke ansvar for innhold på
eksterne nettsider som det lenkes til.
Ansvarlig redaktør: Jan Hansen.
Medlem av Norsk Journalistlag (NJ/Frilans)
E-post: [email protected]