Hvem er vi og hva er læring?

Publisert 14.2.2024
Av Ole Texmo
Fotos: Sfm.no

Som den første i sitt slag oppnevnte Fylkesmannen i Hordaland i oktober 2001 et granskningsutvalg som skulle kartlegge forhold ved ulike barnehjem i Bergen, for perioden 1954-1980. Rapporten fra utvalget ble offisielt presentert 23.06.2003, etter ca. 1 1/2 års arbeide som bl.a inneholdt samtaler med tidligere barnehjemsbarn. Godt voksne personer med ulike skjebner og ditto fortellinger om sine opphold og opplevelser. Bakgrunnen var opplysninger som kom fram i mediaoppslag rundt årtusenskiftet. Bergens Tidende (BT) var særlig ivrig og markedsførte seg gjerne som avslører. I denne serien skal vi se at BT nok også hadde andre agendaer enn det objektivt motiverte samfunnsoppdrag presse og media gjerne smykker seg med. Når de får råde grunnen alene.

Samfunnsmagasinet har tidligere publisert en serie «Tid for oppgjør» i 2013. For vel 10 år siden, med endel innhold og vinklinger som kan få denne nye serien i 2024 til å se ut som ny tapning. Så hvorfor en ny serie? For at vinen skal bli mer moden og mer syrlig? Well, man trenger ikke finne opp alt kruttet på nytt, noen opplysninger og vinklinger kan derfor bli delvis reprodusert. Om enn med annet språk og kontekst. Til forhåpentligvis økt opplysning og erkjennelse. I disse «selvplagieringstider» hvor Staten prioriterer å rettsforfølge akademikerspirer som siterer seg selv og sine tidligere arbeider på lovlig vis, kan dette vise seg å være et passe ironisk poeng. Kanskje selveste Høyesterett har avsagt dom innen serien er ferdig og siste punchline avlevert.

Vår respekt for presse og medias selverklærte etikk og samfunnsoppdrag er så som så. Det samme kan sies om Jussen og Rettsapparatet, basert på omfattende dybde og breddeerfaring om deres oppfatning av «fellesskapets verdier og interesser» og prioriterte systemhensyn. Men viktigst her er å stille det spørsmålet som har blitt overskriften på serien: Hva lærte vi av barnehjemsakene? Hva lærte Granskningsutvalget og hva lærte media. Hvem «vi» er kan diskuteres og det vil bli gjort. Også i lys av reaksjoner på forrige serie og hvilke roller og hatter man har på seg til ulike formål.

Ett formål er å stille spørsmål om hvordan man lærer av erfaring. Fagpersoner og faggrupper liker ikke å bli «belært» eller i mildere form opplyst av lekfolk (klienter og kilder) fagfolkene kunne og burde lære noe av. Ikke alltid. Dette ser ut til å gjelde både på det faglige, for historisk og metodisk kunnskap, og på det personlige plan. Disse linjer skrives i forlengelsen av tidligere serier som senest i fjor høst (se serie om Justisskandaler) har vært kritiske til medias selvkritikk. «Læringspunkter» er blitt et moteord. Listen med punkter politi og rettsapparat; media og myndigheter, angivelig har erkjent seg fram til kan synes imponerende. Hvor mye er de verdt i tidens løp?

Da barnehjem i Bergen og omland ble gjenstand for oppmerksomhet for vel 20 år siden, fantes det mange kilder til det som dannet grunnlaget for granskningen. De viktigste var barnehjemsbarnas egne historier. Flere tiår gamle historier, hvorav endel traumer hadde satt seg. Noen holdt inne med hva de hadde opplevd, mens andre pyntet på sine historier. For at de skulle bli ille nok til å utløse størst mulig erstatning, da Granskningsutvalget og dets kilders historier samtidig var bestemmende for utmåling av billighetserstatningene utvalgsarbeidet skulle berede. Granskningen hadde, som vi i ettertid forstår bedre, flere formål. Aktører i og rundt utvalget hadde sine agendaer.

I artikkelserien vil vi gå både i dybden og i bredden. Granskningsutvalgets rapport er nevnt, den vil bli nøyere gjennomgått i egne seriedeler, og da kan vi like gjerne si noe om kildetilfanget som dels er offentlig tilgjengelig, mens andre kilder og referanser er mindre tilgjengelig. «Vi» er i denne sammenheng jeg som skribent, og redaktør og utgiver av Samfunnsmagasinet Jan Hansen (JH). Han var en av de godt voksne barnehjemsbarna som fikk ballen til å rulle. Det fikk han unngjelde for, solid dokumentert og underbygget i nevnte serie fra 2013. Jan Hansen ga i 2015 ut sin bok «Når makteliten trues» med undertittel «og ofrene knebles» (ISBN: 978-82-8339-008-7). Bokens innhold er dels kilde til denne serie. Boken kan bestilles via Samfunnsmagasinet, så er min dobbeltrolle som både skribent med plikt til å oppgi kilder, og som markedsfører nevnt. Spøk til side.

For JH sin «dobbeltrolle» som kilde til opplysninger i egenskap av offer for ufrivillig opphold og mishandling på barnehjem, og for sin rolle som redaktør av Samfunnsmagasinet ble JH felt av Pressens faglige Utvalg (PFU) i 2013. Klager var en svindler som, uten å ha evnet å formulere klagepunkter i henhold til Vær Varsom Plakaten, gjennom PFUs saksbehandling, uten at PFU oppdaget paradokset, dokumenterte sin svindel og samtidig klagens manglende berettigelse. Kortversjonen av denne svindelen bestod i å bruke bl.a JH sin historie fra barnehjem til å fremstille egen skjebne. Samtidig som JH sin troverdighet ble usaklig redusert med konsekvenser for utbetaling av hans erstatning. Så meget for logikk og redelighet. Og presseetikken for den del.

Hva «vi» har lært er i minst like stor grad som våre nevnte posisjoner, rettet inn mot «det store vi» kalt Samfunnet. Med sine ulike institusjoner og læringspotensialer. Granskningen som ble igangsatt i 2001 var den første i sitt slag. Når vi går nærmere inn på dokumentet som vil bli digitalt tilgjengeliggjort, vil vi se en viss systematikk. De som skrev rapporten startet ikke helt på scratch. I dag er granskning big business, advokatforeningen har sogar egne kategorier for kåringer innen «granskning og compliance». Offentlige granskninger representerer felles verdier skulle man tro. Ikke utelukkende ment for Bergen og omland, slik fremtredende jurister hevdet på den siden av fjellet hvor solen ikke alltid skinner like blidt.

Dette og andre paradokser vil vi ta opp, bl.a. hva jeg kaller «omsorgsparadokset»: at offentlig omsorg skal kunne erstatte privat familieomsorg, men uten å bli stilt til ansvar for svikt på samme måte som den private. Lesere av våre serier vil vite at vi elsker paradokser, eller motsetninger om man vil. Uten nødvendigvis å dyrke slike for enhver pris. Kontraster er et annet ord som ikke er helt borte vekk nå vi kommer til omtale og granskning av offentlig omsorg og samfunnsansvar. For ikke å nevne når det skal gjøres opp, enten det er tale om konkrete utbetalinger av typen billighet basert på ikke alltid like etterrettelig informasjon. Eller man tar for seg tidsperspektivene. Hva vet vi i dag som vi ikke visste eller kunne ha visst for 40 år siden. Eller enda lenger tilbake i tid. Eller er det slik at det vi egentlig visste den gang, blir fremstilt annerledes i dag? Som et slags glemselens slør av påstått uvitenhet.

Mer konkret vil seriens tre første deler, med følgende titler som «Saker og personer» og «Hva er foreldelse og når trer den inn» berede for de neste fire delene som går mer i dybden både på «jussen», på granskningen og dens omkringliggende økologi. Og, ikke bare for de spesielt interesserte tror vi, et par konkrete rettssaker med noen års mellomrom. Det er problemstillingene vi ikke blir ferdige med, og som vi mener bør og må ha almen interesse. For læringen. Del 7 har f.eks. tittelen «Tilsynet som aldri dukket opp». Hva har vi lært på 40-50-60-70 år? At lover og forskrifter har økt i kvantitet er solid dokumentert, men hvordan fungerer disse?

De siste tre delene har foreløpig arbeidstitlene «Dokumentasjonen som forsvant», «Når pressen lukter blod» og som avslutning «Tid for læring». Temaer som traumer, opplevelser og hukommelse tør være interessante også for lekfolk. Overlater vi slike til fagfolkene alene kan det gå galt. Som med lov og rett noen ganger. Når systemhensynene blir det dominerende.