Publisert 18.9.2010.
Av Jan Hansen, frilansjournalist MNJ
Foto: Sfm.no
Det hviler et spesielt stort ansvar på enhver som foretar avgjørelser i våre domstoler. Vi snakker selvsagt om rettens dommere på ulike nivåer. De skal alle forsikre seg om at før en dom blir avsagt, så skal saken ha vært ført på en ryddig og rettferdig måte, ikke minst i tråd med de til enhver tid gjeldende lover og rettsregler. Retten skal i forkant også forvisse seg om at framlagte bevis er kvalitetssikret, dvs. at bevisene er ekte (genuine), ikke uklare og forfalskede. Retten skal også forvisse seg om at det vitner uttaler seg om er sant, og at deres vitneutsagn kan bli gjenstand for bevisprøving.
Det har lenge vært kjent at flere norske myndigheter begår lovbrudd for å skjule egne feil, også for å vinne enhver sak i rettsapparatet. Vi ser at det gjentar seg gang på gang, særlig i saker som angår barnevernet. I de kretser produseres det fortsatt falske bevis, dokumenter som domstolene ofte sluker rått, men først etter at de har vært benyttet som ”bevis” i fylkesnemndens ”C domstoler”. Mennesker som rammes av falske anklager, har ofte lite å stille opp med når systemets egne maktmisbrukere rotter seg sammen.
Etikken og moralen i det norske justis- og rettsapparatet trenger en kraftig skjerpelse. Moralen må også sterkt forbedres innen norsk offentlig forvaltning – generelt sett. Det er ikke minst viktig å påpeke at redeligheten blant våre folkevalgte trenger en kraftig forbedring. Vi har den senere tid fått se flere eksempler på at politiske topper, mer eller mindre har vært involvert i saker som kan mistenkes for å være ren korrupsjon. Men! Ingen må dømmes eller forhåndsdømmes, ikke uten at det foreligger soleklare bevis. Det må også bli en slutt på at enkelte skal få inneha makt nok til å ødelegge både voksne og barn, og bare for at egne økonomiske behov skal bli tilfredsstillet.
Det er ikke bare kjente personer som Per Liland, Fritz Moen og Fredrik Fasting Torgersen som er blitt utsatt for rene justismord i Norge. Det er ganske mange andre mennesker også – på ulike områder. Norge som fortsatt er et respektert land internasjonalt, må ikke snakke om brudd på menneskerettigheter i verken Iran, Irak, Russland eller i andre land, ikke når man selv ikke er det spott bedre. Både Regjeringen og Stortinget m.fl., bør sørge for å få sopt opp all skitt i vårt eget samfunn, i alle fall før man fortsetter med å kreve ”rengjøring” i andre land, ofte fulgt av store summer fra det lille søkkrike landet oppe i nord, landet som ofte ikke finner penger til egne behov verken her eller der.
